Drømmelaksen!

Siden jeg er oppvokst i Nordreisa så er jeg så heldig å kjøre elvebåt. Et privilegium på godt og vondt må man vel si. For 8-9 år siden var jeg og brodern på tur oppover i nasjonalparken med båt. Dette var sent på året, og det var siste tur denne sesongen. Hadde ikke akkurat vært i kontakt med de helt store fiskene tidligere i sesongen, så dette var siste sjanse for en verdig avslutning.

Vi satte kursen mot Disseltakka, et område med en stor kulp og en lengre fiskestrekning ved en liten foss. Et par uker i forveien hadde brodern stått ved kulpen og fisket med enhåndsstanga etter sjørøye. Da hadde det stoppet en diger laks rett foran han. Optimistisk hadde han svingt nymfa forbi laksen, men den glei bare sakte videre. Nå var vi altså på samme plass igjen.

Fast fisk

Etter å ha fisket en god halvtime, og byttet en del sluker, hørte vi det vi trodde var et geværskudd. Jeg fikk nesen kvikt opp av slukboksen, og oppdaget en svær ring rett utenfor neset hvor jeg fisket. Med skjelvende fingre valgte jeg en ”rød Rauma refleks” på 28 gram, og fikk den omsider på snuerren. Jeg kaster omtrent 10 meter overfor og godt forbi plasket. Den røde sluken synes godt i vannet, og 3 meter bak kommer en kjempelaks etter! På grunn av gjenskinnet blir sluken og fisken borte. Jeg sveiver i samme tempo, og venter på motstand i andre enden. Fisken hugger til, og jeg rykker tilbake det jeg klarer. Fisken er fast! Ambassadøren hyler, og fisken gjør et vannvittig utras. Brodern hiver fra seg stanga, og kommer til. Fisken viser seg, og vi aner at dette er en virkelig stor rugg. Vannet renner rolig gjennom kulpen, men fisken gir seg ikke. Den fyker nedover stadig vekk. Hele situasjonen er så anspent og spennende at jeg får ”symaskinbein”. Jeg rett og slett skjelver, og klarer ikke å holde føttene i ro. Etter hvert begynner jeg å pumpe inn fisken stadig lettere, og forstår at den snart skal landes. Brodern står med kleppen, men kvier seg for å kjøre kleppen i den. Hva om noe går galt? Jeg har ikke noen valg, og klepper den selv der det er tryggest, det vil si midt i siden. Den enorme fisken ligger i gresset med 2 gutter oppå seg, og en stein treffer laksen i hodet 2-3 ganger. Fisken er berget, og et gledeshyl kommer tilbake fra fjellveggen på andre siden av elva. Fisken legges i båten, og det konstateres at det er blod overalt. På gresset, klærne og båten.

Sesongens største i elva

Jeg følte ikke for å fiske mer, så vi kjørte rett ned til bilen. Vel hjemme ble fisken nøye målt og veid. Vekten var 19,5 kilo og lengden 120 cm! Fisken hadde nok vært i elva noen uker, og hva den veide når den gikk opp i elva kan man bare spekulere i. Det hører med til historien at jeg tok kontakt med de ansvarlige for årets fiskekonkurranse. Dessverre var fiskekonkurransen avsluttet, slik at jeg ikke fikk være med. Vinneren hadde fått en laks langt mindre enn denne!

En elv på bedringens vei

Håper at storlaksen atter en gang kommer tilbake til elva. I dag er det fang og slipp på laks over 5 kilo i håp om å få tilbake flere storlakser. Jeg forsøker også å bidra ved å la være å fiske laks til det åpnes for ”fritt” fiske. Virkningene av fang og slipp er det for tidlig å si noe om, men tallene fra høsten 2001 var oppløftende. Personlig mener jeg at klekking og utsetting av fisk er nødvendig for å få opp en skikkelig bestand. Elva har et enormt potensiale, og 30- 40 tonn laks pr. år er mulig om fylkesmannen vil.