Gedigen ørret med sinnsyk K-faktor

Selveste sportsfiskedrømmen

Skal vi si det sånn – ingen hadde drømt om å få en så stor fisk. Foranledningen til fangsten hadde et litt merkelig sammentreff. I det vi ankom fiskeområdet traff vi noen noen lokalkjente som nesten gjorde narr av oss. ”Trur dokker at 4 kilos-ørreten fortsatt e her?!”. Han bare ristet på hodet, og vi kunne lese i øynene hans at han hadde ikke videre tro på at vi skulle lande noen ørret i den klassen. Og i alle fall ikke på stang.

Det viktige for oss var at vi hadde tro på at det var stor ørret i området. Det hadde vi hørt om, og sett bilder av. 4-kilosørret hadde vi et lite håp om at det i alle fall teoretisk kunne være mulig å få. Derfor hadde to av oss også fiskevekt som gikk opp til – ja – nettopp 4-kg. Noe mer skulle neppe være nødvendig… Det var bare en av oss som hadde vært dum nok, eller skal vi si optimistisk nok, til å drasse med seg ”torskevekta”.

Matfisk

Vår fisketur på Finnmarksvidda var mer å regne som ”ekspedisjon”, og derfor inkluderte fisketuren vår sammenleggbare Ally-kanoer. 2 av oss hadde tatt med bare flueutstyr, mens to også hadde med seg lettspinnstenger. Allerede første dagen hadde vi en anelse av at det kunne bli vanskelig for oss som bare hadde fluefiskestenger og håp om klekkinger av både døgnfluer og store vårfluer. Vannflata hadde ligget blikkstille i nesten ei uke før vi kom, og varmen var omkring 25 grader. Antall vak i løpet av første dagen kunne telles på en hånd. Gleden var derfor stor da kombinasjonen Per Arne, lettspinnutstyr og Panther Martin ga turens første ”matfisk”. En flott ørret på nesten 2 kg.

Wobbler?

Mens vi padlet over et av vannene på ”ekspedisjonen” vår, diskuterte Per Arne og jeg om hendelsen med den lokalkjente, og konklusjonen var at vi fortsatt hadde troen på at 4-kilosfisk kunne være oppnåelig, i alle fall om man også hadde ”hallet” med seg. Per Arne hadde for første gang i sitt liv latt seg overtale til å prøve en wobbler. Dette var jo et vann med fiske-etenede stor-ørret, og da var wobbler det som duger var rådet han fikk. ”Midtfjords”, og uten resultat så langt, ble wobbleren parkert. Når ikke engang gjedda tok den, kunne det ikke være mye å skryte av…

Panther Martin

På med spinneren igjen, en god gammel Panther Martin. Første kast, og der var det noe! Kunne det være bunnen tro? Nei, dette rørte da visselig på seg. Kunne det være storgjedda? Det var ikke voldsomt til fart på den, men draget var kanskje litt i overkant av hva som lettspinnstanga var ment for… Spenninga steg. Ingen fisk viste seg. Hva var dette egentlig for noe? Var det en av de store gjeddene?? Eller kunne det være… Med et lite kikk mot bredden kunne vi registrere at fisken hadde slept oss et par hundre meter av gårde. Fisken nærmet seg kanoen for første gang. Håveren gjorde seg klar. ”Den er minst 5 kg!!!!” kunne alle i mils-omkrets høre. Da fisken for tredje gang kom inn mot kanoen var den så kjørt at den var klar for håven. Håven nærmest knakk sammen i håndtaket i det fisken ble løftet over rekka. Og for en fisk!!! Det var den mest vannvittige ørreten noen av oss hadde sett, medregnet både levende og døde fisker - bilder inkludert!

Fotoseanse

Med 4-kg-vekta kunne vi raskt konstatere at den lokalkjentes ord, de skulle han bare bite i seg! Vekta gikk rett til bunns. ”Torskevekta” lå i teltet på leirplassen. Den godt trente Per Arne måtte ha hvilepause i bildeposeringa. Om det var en sliten høyrearm etter 15 minuttes storfisk-kjøring, eller bare det faktum at fisken var steintung vites ikke. Det ble bare tid til et bilde per fiskeløft! ;-)

K-faktor på 1,86

Ørreten målte 64,5 cm. Den var trille rund, full av marflo, feit som ingen hadde sett en ørret før og den hadde et fantastisk flott fiskekjøtt. Til og med feitere enn ørreten som Hans Eilif hadde fått et par år tidligere og k-beregningen hadde gitt resultatet ”Ulovlige verdier!” i javasnutten med automatiske beregning lastet ned fra nettet. Kontrollregning hadde gitt 1,55 som k-faktor på den ørreten. Og denne var enda feitere – om mulig. Da vi kom fram til teltet viste ”torskevekta” 4,53 kg, sløyd. Innvollene veide 550 gram. Etter våre beregninger skulle det gi en k-faktor på 1,86. K-faktor er gitt av forholdet mellom lengde og vekt etter en gitt formel. Det ”normale” er 1,0. En passe feit ørret har gjerne k-faktor fra 1,1-1,2. Denne ørreten var derfor særdeles spesiell. Og i tillegg smakte den fortreffelig grillet på bålet :-)

Ørreten er ikke fanget i noen av de typiske ”Stor-ørret-innsjøene” på Østlandet. Derfor er en ørret med denne størrelsen å betrakte som heller uvanlig akkurat der vi fikk den. I og med at området allerede er trafikkert og beskattet nok fra før, skal vi begrense oss til å si at stedet for den store hendelsen var Finnmarksvidda.