I myggas rike

På jakt etter storfiskvann

Vår strategi for turen var å prøve å finne flest mulig uberørte storørret- og storrøyevann, koste hva det koste ville. Motet var på topp da vi la ut fra Reisa-vannet ved Bidjovagge i Kautokeino. Herifra går det en kjent merket sti over vidda ned til Reisa, men den ville vi holde oss lengst mulig unna. Vi hadde jo til hensikt å finne uberørte vann! De første milene merket vi ikke så mye til den sugende myra. Etter å ha passert flere vann som på kartet hadde fått status "lovende", uten å ha fått så mye som et napp eller sett et eneste vak, begynte optimismen å avta fra "meget høy" til bare "høy". Det var fortsatt langt igjen og mange vann å prøve. Første dagen gikk vi så langt som til Saitejavri, en av kildene til Reisaelva. Her var vi så slitne at vi ikke klarte å undersøke vannet før vi snorksov.

Storfisk og horder av mygg

Neste dag våknet jeg av et brøl med rop om stor fisk. Det manglet en i teltet - mårrafuggelen hadde lurt seg ut før vi andre våknet for å prøve osen i fred og ro. Det ble fart på oss andre, men skuffelsen ble stor da den eneste fangsten som ble vist fram var ei svær gjedde. Det ble litt flere undersøkelser av vannet og osen, men med samme skuffende resultat - bare gjedde. Konklusjonen vår ble at det var for mye myr og for lite rennende vann. Under slike forhold så er det noen individer som trives bedre enn andre. Manglende storørret gjorde at skuffelsen ble et faktum, og vi ble straks oppmerksom på den hissige mygga. Med et enkelt håndslag kunne vi telle 57 døde mygg! Og det foruten skadde og savnede som ikke lot seg telle. Det var bare en ting som stod i hodet på oss - komme oss videre.

En strabasiøs tur

Nå hadde vi en enkel rettesnor å følge. Vi skulle følge Reisaelva fra sine kilder ned til befolkningen og veien i Reisadalen, totalt en strekning på nesten 10 mil. Det ingen av oss var klar over var at dette ikke var som å lange ut mil etter mil på slette vidda. Dette var jungelland! Lignende finner man kanskje bare i tropeskogene. Dalen som etterhvert ble til en Canyon er et fantastisk skue med både et rikt plane og dyreliv. Ikke rart området er blitt nasjonalpark. På et vis klart vi å forsere de verste krattområdene, på den ene siden elva og på den andre siden den steile fjellveggen. Akkurat da ble det ikke så mye tanke på fisking. Innimellom klart vi å lure oss fram til noen bortgjemte vann som det luktet storfisk av, men alle med et like dødt resultat - hverken vak eller andre livstegn til fisk. Det er fortsatt et mysterium hvordan dette er mulig. Eneste forklaring vi fant var at det var bare storfisk i vannene.

Stor røye i elva

Etter hvert begynte vi å se fisk i elva. Først smårøye som det i enkelte kulper var tildels mye av, så etter hvert litt større fisk. Vannet var så klart at det var meget lett å se fisk som stod i elva. Det var både en fordel og en ulempe. Dessverre så fisken i de fleste tilfellene oss først! I en meget lovende kulp slo det endelig til ei røye med litt størrelse på spinneren til en av turkammeratene. Røya som akkurat rundet kiloen ble turens største fisk, men det fulgte flere pene fisker i kulper lenger ned i elva.

Store fosser

En av de store kulpene er Jertakulpen. Den ligger under en foss på over 20 meters fall i hovedelva. Lenger ned ligger Imofossen i ei gryte med mektige 35 meters fall, også det i hovedelva. Herifra er det nesten 4 mil til veienden i Reisadalen. Herifra og nedover begynner det å bli større sjanse for å treffe på folk. Laksen stopper også her under den store fossen. På denne turen hadde vi ikke planer om å prøve oss på laksen. Det fikk være til en senere anledning. 3 kilometer lenger ned i elva ligger Nedrefoss med et par hytter. Til Nedrefoss kan elvebåter følge elva oppover på god vannføring.

Omtrent midtveis mellom Imofossen og veienden (Saraelv) kommer Mållisfossen dansende ned fjellsida. Med sine nesten 270 meters fall er den en av de høyeste i Europa og er et flott skue. Se egen artikkel med tur til Mållisfossen.