Navnet Go'vannet finnes selvfølgelig ikke på kartet. Navnet har det lille vannet fått fra den første tilfeldige turen "forbi" vannet. Det som skulle være et kort kaffestopp endte med 30 prikklike røyer, alle like store og feite. Siden har vannet vist seg å være litt mer lunefullt, og ikke like gavmildt. Men det som er sikkert - det er at storrøya er der. Og da snakker vi om fisk i nærheten av den "magiske to-kilosgrensen".
Denne gangen opplevde vi at vannet stilnet av etter en time. At det inntraff samtidig med at det begynte å skjømne var slett ingen ulempe. Storrøya begynte umiddelbart å vake tett inntil land. Jeg la forsiktig ut den utvalgte Black Gnat'en i krok 16 på 0.15 fortom. Mens jeg stod der vurderte jeg om fortommen kanskje var i tykkeste laget, da kom det lille suget som kjennetegner røyevak. Overspent som jeg var, dro jeg til litt for raskt, og flue glapp. Etter et par kast for å tørke flua var den lille flua på plass igjen. Da begynte ventingen. Men hvor lenge skulle jeg vente??
Jeg kunne ane at røya tok en liten tur inn på grunna til venstre for meg, men jeg turde ikke løfte flua av vannet i frykt for å skremme den om den var like i nærheten. Og endelig - tåmodigheten skulle vise seg å gi resultat. Det lille suget ble etterfulgt av et herlig utras til snellemusikk. Jeg kjente umiddelbart at fisken var stor. De seige rykkene mellom uttras nummer en og to ga et klart signal om det. Jeg enset ikke engang at jeg hadde løpt nesten 50 meter langs med bredden for å følge fisken da det tredje utraset kom. Da kom pulsen.
Jeg hadde fortsatt ikke fått et glimt av fisken, og forsøkte fortvilet å pumpe den opp til overflaten, men den hadde funnet sin plass i dypet. Endelig klarte jeg forsiktig å lirke inn runde for runde på snella. Etter det sjette utraset kunne jeg skimte fisken. Den var blant de større jeg hadde fått i dette vannet. Nå kom det kritiske øyeblikket; håvingen. Jeg gløttet tvilende på den lille sammenleggbare håven. Det fikk briste eller bære. I det fisken tok håven var den helt kjørt, og det jeg kunne kjenn at håven ga etter helt inne ved håntaket, men den holdt. Yohoooooooo! Det var litt av en opplevelse.
Jeg betraktet det for "årets kvote" i vannet, og tok meg en velfortjent kafferast. Ved rensing viste innholdet i magesekken seg å være det som er livsføden og grunnlaget for den høye k-faktoren i vannet; marflo. k-faktor=1.10 må vel sies å være heller uvanlig.
Tips en venn
Skriv ut