Vinterjakt med ryper i dokk

Vinterjakt passer godt for jenter også - Her Heidi med sin kaliber 20

20 cm nysnø

For de av oss som til tross for vissheten om en dag med grynning i djupsnø velter seg ut av loppekassa før grålysninga, velger å ta turen ut bør tenke seg nøye om før man begir seg ut i bratt terreng. Skredfaren kan på slike dager være overhengende i skrenter på over 30 graders helning. Hvem har ikke oppdaget at de aller beste rypeterrengene ofte befinner seg i områder med bratte skrenter? Sammenhengen med at det er her det som regel er minst trafikk av forbipasserende og andre ”fredsforstyrrere”, er nok sikkert et medfødt instinkt for rypa. For vanlige dødelige er det et nesten like godt medfødt instinkt at i slikt terreng har man ikke noe å gjøre. For de av oss som i fortvilelsen over ikke å finne rype i annet terreng har forvillet seg inn i bratta og funnet fuglen der, er det like naturlig å trekke tilbake til et slikt terreng. Det til tross for utilgjengeligheten og at man vet at det kan være en risiko for snøras.

Kjetil vasser rundt i nysnøen som en engelsksetter

Lite ryper å se

Det man ikke vet, er hva rypene har gjort under snøfallet. Med høy sannsynlighet har de søkt ly på en eller annen måte, og en enkel måte å gjøre det på er å rett og slett la seg snø ned. Altså gå i ”dokk”. Det er da svært vanskelig, ja nesten umulig å se rypa, og det eksisterer sjelden spor etter ryper i snøen. Spor i snøen er forresten noe som er en av fordelene med vinterjakt – man får et visst forvarsel om rype om man oppdager sporene før fuglen. Når rypa først har funnet et slikt lunt sted, så flytter den seg ikke før den må, enten fordi trangen etter mat melder seg, eller at den blir skremt.

Heidi med dagens første fangst

Tungt å gå...

Vår tur var lenge planlagt til siste jakthelg for sesongen (nord for Tyssfjord er siste jaktdag 15. mars), og på grunn av flybilletter uten endringsmuligheter var det ikke mulig å ta noe værforbehold. Så ut på jakt skulle vi, til tross for nesten 30 centimeter med djupsnø. Allerede i den første motbakken ga kroppen beskjed om at dette var litt i overkant av hva den trivdes med. Men opp skulle vi. Vi bestemte oss raskt for å konsentrere oss om lirypa i skogbeltet, for klatring opp til 6-700 meters høyde etter fjellrypa med snø til nesten opp på låret var helt uaktuelt. Kroppene våre var skjønt enig i det. Etter som meterne sakte men sikkert ble forsert, og mangelen på både syn av spor og ryper meldte seg, ble motet redusert. Og snøen føltes bare enda djupere. Den medbrakte kakaoen kom til sin rett, og kreftene ble fornyet. Mens vi gikk der, etter hvert nesten uten håp om å se noe i det hele tatt, spratt det ryper opp av snøen like foran skituppene. Hadde de ventet et par sekunder lengre hadde de risikert bøte med livet mot skarpe stålkanter, i stedet for å få en blyladning etter seg fra en forskremt jeger med en puls på minst 200. De første slike sjansene gikk som de måtte gå. Overraskelsen ble for stor for jeger-bom-bom. Etter et par forsøk var ikke overraskelsene så stor lenger over at snøen plutselig kunne lette foran skituppene, og med et velrettet skudd fra en Star Baikal boret den første rypa seg ufrivillig ned i djupsnøen.

Jeger bom-bom sjekker hvor rypa er truffet

Andre dag - og nye muligheter

Dag nummer to var det kommet enda mer nysnø. Etter å ha oppdaget at rypene hadde trukket langt ned i skogen første dagen bestemte vi oss for å gå et stykke ned i skogen. Det viste seg fort å holde stikk. I første parti med blandet bunnskog og større trær var det en del spor. Og de måtte selvsagt være ferske siden det hadde snødd tett tidligere på morgenen. To ryper gikk ut på normalt hold, men selvfølgelig bak de litt større trærne. Det var mye spor, så jeg bestemte meg for å undersøke nærmere. Etter å ha fulgt noen spor helt til enden var jeg akkurat i ferd med å snu, da rypa plutselig letta. Skuddet med skiene i motsatt retning og puls i to hundre måtte bare bli bom det. Jeg fant nye spor ikke mange meterne lenger bort som jeg fulgte. Det endte med at det gikk opp flere ryper tre ganger til bare et par meter bak eller til siden, uten at det var mulig å få til skikkelige skuddsjanser, enten på grunn av den tette skogen eller på grunn av ski i feil retning. Og hver gang kom fuglene like overraskende bare rett ut av snøen uten å være synlig ovenfra. Slikt gir kraftige hopp i pulsen med påfølgende bomskudd. Ergerlig!

Forhold best egnet for telemarksskjøring...

Flere skuddsjanser

Den sjette sjansen gikk det litt bedre med. Skuddbildet var mer åpent, og skuddet litt bedre, og rypa datt. Hullet i snøen der rypa datt i bakken var tydelig, men det var rett og slett ikke mulig å finne rypa. Merkelig! Stedet ble undersøkt grundig, dog uten spade, men enten må rypa ha klart å bore seg sidelengs under snøen langt fra nedslagsstedet, eller så må den ha hatt liv nok i seg til at den har klart å ta til vingene igjen i et uoppmerksomt øyeblikk.

Hans Eilif med flotte liryper skutt innimellom trærne

Endelig fangst

Nå måtte det bare bli skjerpings! Det hjalp tydeligvis. Endelig ble det kontroll på både overraskelsesmomentet, pulsen og skytinga. I en slak nedoverbakke løftet snøen plutselig seg bak og til høyre, et veldreid 135 graders skudd i fart med rype i bakken ga en fornøyd skytter og rype i sekken. Siden fulgte flere samme veien. All snøen overalt ga etter hvert problemer med ising i børsa. En dobbeltløper Star Baikal var plutselig redusert til enkeltsjanse. Kjedelig! Dette var ekstra ergerlig ved en spesiell anledning. Jeg fant et spor etter rype som var bare 2 meter langt. Da jeg kom helt bort til sporet uten at noen fugl gikk ut, var tanken at dette bare var en ”touch-and-go”. Jeg sjekket for sikkerhets skyld og stakk skistaven inn i snøen i enden av sporet. Da kom rypa ut av snøen bare centimeter til side for staven, og i forfjamselsen gikk skuddet så altfor tidlig bare rett i en trestamme. Så nær, men så fjern! Etter to dagers grynning i djupsnøen hadde vi gjort oss noen nye erfaringer. Ryper i dokk er ingen lett oppgave. Det finnes nesten ingen spor etter dem før de plutselig dukker opp av snøen og tar til vingene. At man er konstant sliten av grynninga og har høy puls fra før hjelper ikke på for å få til et rolig og balansert skudd. Det blir fort bingoforhold, og selv om man går opp en del ryper like i nærheten av skiene i løpet av dagen, er man langt fra garantert å ha flere ryper i sekken enn han som på grunn av all snøen fortsatt ligger å drar seg i senga og aldri gadd å ta turen ut.