Myter om storørreter og storfugl

Myter om storørret og storfugl

Hvis man regner fisk over 1 kg som storørret, så kan man med hell dra noen fisker, men bare det kan bli en stor utfordring. I selve Pasvikelva kan det være vanskelig å få storørreter. Om man er interessert i å gå litt, skal man huske på at det er satt ut ørret i alle elver og vann med forbindelse til Pasvikelva. Med andre ord er det gode sjanser i slike vann/elver, men det var det med lokalkjennskap da. En annen myte om Pasvik er at media gir et uttrykk for at det er mye tiur i Pasvik, og at det er rimelig lett å komme i kontakt med fugl. Hvis man er lokalkjent kan man i enkelte områder lett komme i kontakt med tiur, men mye fugl kan man vel ikke påstå at det er. Hvis man sammenligner med områder i f.eks Trøndelag blir man fort skuffet etter noen dagers intensiv jakt. Det Pasvik bør være mer kjent for er størrelsen på tiuren! Det er klart at det blir litt blest om Pasvik i og med at det er det største området med furuskog i Nord- Norge, og da er det naturlig nok noe storfugl...

Også harr, gjedde, sik og abbor

Hvis det er slik at man ønsker å fiske i Pasvik skal man ikke være redd for ikke å få fisk. Av arter man kan regne med er gjedde, sik, abbor, harr og ørret de vanligst. Om dette er arter du ikke har krysset av på lista over spiste og/eller fiskede arter, bør du absolutt ta turen østover. Harren er relativt lett å få i Pasvikelva og i bielvene. Den tar på både spinnere og fluer, og er lett å oppdage med sine hyppige vak. Hvis man er nybegynner med fluestanga er det et utmerket utgangspunkt å fiske etter harr. Harren er ikke kresen på flua, og det er ikke lange kastet som skal til. Hvis man er tilhenger av tørrfluefiske er harren artig å fiske etter, men det er nok vått som er mest effektivt. Harren kan være overraskende sterk, særlig hvis den har litt strøm til disposisjon. Etter å ha fisket noen timer burde man få harr rundt kiloen, men det går mest på harr opptil halvkiloen. Harren må helst spises med en gang. Det er ikke mulig å oppbevare harr over lengre tid. Når den stekes helt fersk får den en utsøkt smak av timian. Harr finner man stort sett overalt. Ved stasjonene er det alltid harr å få i og med at det fiskes relativt lite etter den. Mitt inntrykk er at Catch and Release er utbredt når det gjelder harrfiske, og harr blir av mange sett på som en ”ufisk”. Vel og merke et ufortjent rykte.

Siken er mer eller mindre borte fra tidligere sik områder. Årsaken til det kan være mange, men man kan være heldig å treffe sorten når den vandrer. Siken kan være forsiktig når den tar flua, og den er vanskelig å kroke. Sik med litt størrelse er vannvittig morsom å få, og kan virkelig overraske enhver fisker med sine utras. Siken står ofte der det er mye strøm, og har derfor meget god kondisjon. Sikens munn er lik sildas, og tilnærmet like vanskelig å kroke. Siken kan bli flere kilo i Pasvik. Siken er meget godt egnet som spekefisk. Men man skal ikke ta det som en selvfølge å få sik i Pasvikelva. Den må nok sees som en ekstra bonus. Sist sensommer var det en del sik å få nederst ved Melkefoss, men den var dessverre ikke stor.

Abboren er utbredt i en rekke vann. Ofte opptrer den i store mengder, og gjerne i påfallende liten størrelse. I enkelte vann er det fin abbor, men da er det som regel også annen fisk i samme vann. Sprøstekt abborfilet er kjempegodt! I øvre Pasvik er det en rekke hytter som leies ut, og ved slike hytter er det gjerne fin abbor i tillegg til harr og ørret. Et slik vann med utleiehytta ligger ved Ellenvann hvor man kan få ørret, abbor og harr. Her er det dessuten mye harr i elva på andre siden av vannet. Er man heldig kan man få abbor oppmot kiloen i selve vannet, ved dorging etter ørret kan av og til abboren ta på spinneren. Gjedde finner man både i vassdrag og vann. Det kan være lett å bli lurt ved første utras, man kan tro at det er ørret på. Som regel har gjedda seige utras, og gir veldig fort etter. Egner seg best til gjeddekaker/ fiskekaker. Gjedda kan bli svært stor, men sees av enkelte på som en ufisk. Er man ute etter lett tilgjengelig fiskeplasser etter gjedde kan man stoppe ved Sametibrua (like før man kommer til Skogfoss).

Og storørreten finnes også der...

Ørreten finner man stort sett overalt i Pasvik. Når det gjelder ørretfiske er det absolutt en fordel å fiske på våren og høsten. Midt på sommeren kan man ofte se storørreten velte seg ved stasjonene og fossene i elva. Fossene, særlig Melkefoss, Skogfoss og til dels Kobbfoss, blir mer og mer besøkt av fiskere. Det kan til tider bli veldig folksomt, og man må nærmest stå i kø for å fiske på de beste plassene. Ørreten er her enkel å få øye på, men svært vanskelig å få på kroken. Likevel kan man være riktig så heldig når det blir litt fart i ørretene mot kvelden, og særlig på våren og høsten kan man enkelte kvelder få flere storørreter. Storørreten beiter nærmest utelukkende på småfisk i strømmen. Småfisken jages opp til overflaten hvor ørreten ofte slår til slik at den bryter vannflata.

Ørret oppmot 10 kg forekommer hvert år. Dorging er vanlig i enkelte deler av elva, men aktiviteten er lav midtsommers. Ofte kan man dorge flere timer om dagen uten å få ørret. Harr derimot kan man stort sett ankre opp hvor som helst for å få. Dorging på våren og høsten kan være svært effektivt. Siden det settes ut fisk hver vår, kan man få en del mindre ørreter. Det er svært viktig at disse får svømme videre. Elva er utrolig produktiv, men gyteplasser for ørreten blir sjeldnere og sjeldnere. Ørreten vokser svært hurtig pga elvas produktivitet, og ørreten kan oppnå en vekt på godt over kiloet på et år i elva. Ørretens anatomi må sies å være høyst spesiell. Fisken ligner mest på en real ”vedkubbe”. En ørret på godt og vel tre kilo er fordelt på samme lengden som en halvannet kilos laks. Det må bare simpelthen oppleves! I og med at det er satt ut fisk i alle vassdrag og vann med forbindelse til Pasvikelva, så kan det være en ide å utforske slike områder. Fisk vil man få, men større ørret er altså ingen selvfølge. Hvis man satser på å gå og utforske områder kan det gi mange fine og overraskende opplevelser både når det gjelder fiske og naturopplevelser. Sjansen for å få være helt alene i nærmest uberørt natur er stor, og følelsen av nærvær av både bjørn og storørret er der hele tiden. Har man muligheten til å reise til Pasvik så anbefales en kveld eller to ved en av grensefossene for deretter å dra på en lengre ekspedisjon mot ”utilgjendelige” fiskevann. Fiskelaus kommer du ikke tilbake...

Utrolig natur i stemning og bilder

Om man ikke får de helt store fiskene kan man i hvert fall nyte naturen. Naturen her kan oppleves i de utroligste stemninger og bilder. Å gå i furuskogen gir en fantastisk følelse av villmark, og de fleste vil en eller annen gang få et adrealinkick av rein eller annen vilt som skremmes. Enkelte områder oser av bjørn og hjertet hopper ved den minste lyd.

En særegenhet med Pasvik er at det er flatt og vanskelig å orientere seg i, og det er ikke bare enkelt å gå etter kartet. Kompass duger i de fleste områder, men manglende holdepunkter og mineralforekomstene i området gjør det vanskelig å stole 100 % på at man går riktig. Å gå på jakt etter kompassretning er en nesten umulig oppgave. GPS er derfor å foretrekke.