Page logo
Message boardWeatherAbout usContact us
Home
Hunting
Fishing
In the dept
Jakthund
Equipment
Outdoor
Skiing
Picture gallery
Language Norsk - NorwegianLanguage English - Engelsk

Tålmodighet lønner seg!

På storørretjakt i et av Karasjokkas sidevassdrag

Som fluefisker har nok de fleste av oss til tider opplevd at fisken rett og slett ikke vil ta. Samme hva man prøver av fluer, metoder og andre lure ting. Ekstra frustrerende er det når kompisen står ved siden av deg med eksakt samme flue, samme fortom, kaster like langt som deg, men allikevel drar den ene pene fisken etter den andre. Og ikke hvilken som helst fisker heller - ørreter i 2 kilosklassen!

Finnmarksvidda - Karasjokka og storørret

Etter at mange ivrige skribenter har fått diverse "pepper" for å ha avslørt gode fiskeplasser, skal jeg la være å gjøre det. Det kan jo hende at det er andre som også har utblinket dette området til sitt favorittsted. Derfor nøyer jeg meg med å si at denne historien er fra et av Karasjokkas sidevassdrag, som det forøvrig er mange av. De fleste med ørlittegrann kunnskap om fluefiske og ørretfiske i Finnmark er kjent med at Karasjokka huser stor ørret.

Vi var 4 stykker som pakket oss avgårde og optimistisk satte i gang med å slå opp 2 medbrakte Ally-kanoer. Karasjokka som etterhvert blir en del av Tanaelva var for oss kjent fra før, men ingen av oss hadde vært i akkurat dette området tidligere. Tipsene hadde vi fått via-via-via noen som kjente til noen som hadde hørt om at her kunne det være stor ørret. Men det var selvfølgelig strengt hemmelig! Forholdene var de beste da vi kom fram, blikk stille vann og fin varme i lufta. Perfekt for vårflueklekking!

Padling gjennom urskogen

Vassdraget som vi hadde fått tips om var ikke så veldig stort, så det var ikke så lett å ta seg fram. Flere steder var elva rett og slett grodd igjen, så storkniven måtte frem for å komme videre. Men vassdraget inneholdt heldigvis flere passe store vann som så veldig flotte og innbydende ut for fluefiske.

Første dagen kom vi oss seint i gang med å prøve fiskelykken, og det hadde nesten begynt å dise allerede. Vi ble derfor en smule skuffet da vi ikke oppdaget et eneste vak. Fluestengene ble derfor raskt satt bort, og vi padlet oss ut på det første vannet i kanoene med wobbler og sluk hengende etter. Det ga ikke store resultatet. I det jeg tok opp wobbleren for å avslutte kvelden, dukket en voldsom skygge opp fra dypet og gjorde sin overraskende entre - ei diger gjedde. Heldigvis bommet den. Ikke hadde vi utstyr for å fiske gjedde, og ikke var vi så veldig interessert i det heller, så istedet for gjeddefiske ble det med en hyggelig og sen kveld rundt bålet med litt diskusjon om tidligere storørreter. Spørsmål om dette kunne være en bomtur ble hengende litt i lufta etter at det eneste vi hadde sett var gjedde.

Andre dag

Neste dag våknet vi av at det var liv og røre på vannet. Det ble fart i kroppene for, og alle ville sjekke hva det var som laget bølger på vannet. Tvers over bukta der vi lå var det en sivkant. Utafor den var det mye aktivitet. Og vi kunne slå fast at dette var ikke snakk om tusenbrødringer. Frokosten ble i all hast sløyfet i det vi hoppa i fiskeutstyret. Hvem visste hvor lenge dette ville vare?

Vi var fremme omtrent samtidig alle fire, og tok oss noen sekunder til å lokalisere vakene og prøve å se fisken. Vakene, eller plaskene som det mer hørtes ut som, var helt inntil sivkanten som gikk bare 5 meter fra land. Jeg dro forsiktig ut fortommen og la flua, en nøye utvalgt Streaking Caddis, på vannet mens jeg begynte å dra ut snøre fra snella. Akkurat da plasket det til bare 5 meter lenger bort. Hva skulle jeg gjøre? Skulle jeg dra inn flua for å kaste den 5 meter lenger ut og risikere at fisken ble skremt i det jeg løftet flua, eller skulle jeg satse på at fisken beveget seg i min retning, altså helt inn til land, bare en fortomslengde fra stangspissen?

Mens jeg sto der og vurderte, smalt det til og min Streaking Caddis forsvant og var umiddelbart på vei ut mot midten av vannet. Knaaaaaarrrrrrrrrrrrr - sang det fra snella. "Å du hildrande du" for en herlig lyd! Fisken gjorde et par voldsomme utras til langt ut på backingen, og akkurat da var jeg sikker på at dette ikke var noen bomtur. I det fisken begynte å nærme seg tid for håving, var det nesten litt sent å tenke på hvor håven var. Håven var gjenglemt 200 mil lenger sør! Kvelden før ved kaffebålet hadde derfor gått delvis med til å improvisere litt, og min nye "håv" for turen hadde blitt til - et myggnett, litt plastrør og et par bjørkepinner. Kompisen nærmest hadde fått med seg hva som sto på, og sto allerede der med "håven". Ørreten forsøkte seg med trikset å snurre fortommen inn i sivkanten, men med et litt vel røft press på stanga reddet jeg den unna, og da var det gjort. Ørreten som lå i "håven" rundet "den magiske to-kilosgrensen", og det allerede før første kast var gjort!

De 3 neste dagene ga meg mange flott opplevelser og 4 flotte ørreter, alle nærmere den magiske tokilosgrensa, mens kompisene fortsatt hadde 4 dager med "slakk line". Temaet ble etterhvert et "ikke-tema" ved kveldsbålet. Forundringen over at dette var mulig var nesten gått over i irritasjon og fortvilelse. Men det var fortsatt flere dager igjen av turen, og nye muligheter...

Femte dag - tålmoldighet lønner seg

Femte dag var stemningen nesten til å ta og føle på ved morrakaffen. Selv kunne jeg gjerne tenkt meg en litt jevnere fordeling av fangstene, men det var jo noe jeg kunne styre svært lite hvis jeg i det hele tatt skulle fiske. Slagplanen ble lagt, og vi skulle besøke noen av vannene der vi tidligere hadde sett og vært borti fin fisk. I tillegg skulle vi forsøke noen nye vann. Dagen begynte å nærme seg kvelden, uten annet enn en abbor og synet av det som måtte være viddas største ørret. Selvfølgelig midt på vannet, uten kano. Den fikk være der til neste gang.

Jeg passet hele tiden på å ligge sist, slik at jeg ikke skulle frata noen av de andre muligheten til å få første kastet på et nytt sted. Vårflueklekkingen hadde nå begynt å avta, og det var lengre mellom vakene. Vi nærmet oss stedet der jeg et par dager tidligere hadde fått en flott ørret på vel halvannen kilo, rett foran snuten til en av de andre. Han hadde blitt lei av å kaste og jeg var akkurat på vei til å overta plassen da fisken slo på. Ikke rart fortvilelsen hans hadde begynt å få næring. Nå passet jeg imidlertid på å ikke fiske på noen av de andres "territorium".

Førstemann i løypa hadde registrert et par fine vak i ei bukt litt lenger bort, og var på vei bortover. I sin iver valgte han ut slukstanga istedet for fluestanga. Svaret kom kontant på en 12 grams Lillauren. Ørreten hadde flere utras og var i humør for en fight. Man kunne liksom merke hvordan stemningen endret seg fra å være nesten amper, til en forløsning med tilløp til jubel. Da fisken lå i håven var hele gjengen kommet fram og jubelen var akkurat som om alle skulle ha fått fisk.

Han som nettopp hadde fått fisk, hadde nå fått blod på tann og registrerte et nytt vak på andre sida av bukta og tok beina fatt. Nå ville han forsøke flua. Caddisen havna perfekt til mellom siv og nøkkelblom. Vaket kom som forventet, flua forsvant og etterfulgt av et nesten uendelig utras. Etter hvert som fargen på bunnen av spolen på fluesnella kom tydeligere og tydligere frem, presset han hardere på stanga, uten at det så ut til å hjelpe noe nevneverdig. Med ett stoppet ørreten som på kommando - med kun to runder igjen av backingen på snella. Dette var en skikkelig råtass av en ørret. 5'erstanga hadde formelig knaket i sammenføyningene under utraset. Spenningen var stor da ørreten nærmet seg håving. Var den så stor som den prøvde å gi seg ut for å være?

Fisken ble berget, og den ble veid og målt omhyggelig. Et prakteksemplar av en ørret var den, men akkurat på "feil" side av den magisk tokilosgrensa, uten at det var noe nederlag for den stolte fiskeren. Fiskene og fisker ble så fotografert i alle retninger, ikke rart at bildene viser en fisker "litt ovenpå"... De resterende dagene ga ingen flere "rugger", men alle hadde fått fisk.

Padling nedover elva

Det begynte å nærme seg tid for å padle de siste milene nedover elva til bestemmelsesstedet. Vi stoppet ved noen flott kulper, og kunne se de store ryggene over vannflata. Fiskene i elva var veldig vare, og var svært vanskelige å få til å ta på noe som helst. Dette var også noe vi hadde hørt av andre som hadde vært i området. Den knappe tiden vi hadde til rådighet til padleturen tatt i betraktning, lot vi fiskene få fred for vår redskap. Alt i alt var vi fornøyd med både fangsten, været og turen så de gjenværende ørretene kunne godt være her til neste gang, noe alle allerede gledet seg til.
  application/octet-streamFlere bilder med Ørretfiske på Finnmarksvidda
application/octet-streamKarasjohka - en fiske- og padleopplevelse


Copyright - 20(c)02 - Villmarken.net