Page logo
ForumVær og vindOm ossKontakt oss
Hjem
Jakt
Fiske
Under overflata
Jakthund
Utstyrsguiden
Turer
Ski
Bildegalleri
Språk Norsk - NorwegianSpråk English - Engelsk

Gjester på besøk i Godvannet

Ikke ofte blir det "innvilget besøkstillatelse" for fremmede i Godvannet. Før dette skjer må vedkommende være 100% garnfri, og ellers ha plettfri vandel i sin fiskekarriere. Etter nøye vurdering gikk jeg gjennom nåløyet til Hans Eilif og fikk være med på besøk for å forsøke å overliste min første kilosrøye på flue.

Marflo-imitasjon, men ikke godflua

Dårlige forhold

Forholdene var ikke akkurat perfekte for røyefiske. Nordavind, tåke og litt regn i lufta. Ikke blir det så veldig trivelig å fiske under slike forhold heller. I påvente av bedre vår satte vi oss ned for å binde ordentlige røyekillere. En marfloimitasjon med selvlysende kropp så dagens lys, og skulle vise seg å gi uttelling. Ut på ettermiddagen klarnet været opp, vi pakket sekken i en fei og dro avgårde til fjells.

Vi fulgte stien oppover gjennom tett bjørkeskog. Stigninga var forholdsvis bratt, og melkesyra begynte å melde sin ankomst litt for tidlig med tanke på at vi hadde gitt oss ut på en drøy mars. Etterhvert slapp skogen taket og snaufjellet lå foran oss, eller rettere sagt over oss. Ca. halveis møtte vi tåka og sikten blei redusert til 20-30 meter. Med Hans Eilif som los kom etter hvert fram til Godvannet. Sjøl så jeg ikke vannet før jeg omtrent tråkket uti det. Drømmen om blikkstille vann, vakende storrøye og tørrfluefiske ble ikke noe av denne gangen, men kanskje kunne vi klare å lure røya allikavel....?

Skulle nesten tro dette var en Colgate-reklame

Fast fisk

Etter å ha funni en egna camp, begynte endelig fiske. Vi satsa begge to på nymfefiske. Fram bra flueboksen henta jeg en nybunnet marflo med selvlysende blyfortynga kropp og gråspragla hakkel på undersiden. Det var relativt dypt langs land, og inntil strandkanten i bunnvegaetasjonen kunne vi se marfloa svømme hit og dit. Jeg fiska meg bortover langs land uten å kjenne antydning til liv. Med sikt på max. 20 meter var troa på fangst etterhvert så og si lik null.

En halv time seinere la jeg fluesnøret rolig ut i ei lita vik der en bekk sildret ut i vannet. Nymfa landet med et lite "plopp", og jeg lot den synke mot bunnen. Etter en halv meter rolig hand-twist møtte jeg og Fenwick Tecna AV'n plutselig motstand der ute i dypet. Røya gikk rolig og stanget langs land, og jeg skjønte fort at dette ikke var noe småfisk.

Jeg ropte på Hans Eilif og like etterpå var film-teamet på plass. Røya fant nå ut at det var på tide med litt mer action, og dro avgårde i et utras som både jeg og snella mi satte pris på. 4'er stanga stod som et hjul, og 20 meter fluesnøre freste av gårde ut i dypet. Jeg fikk pumpet den rolig mot land, og røya gikk over til stange-teknikken igjen.

Etter ytterligere noen små utras kom røya opp til vannflata, og vi beundret kilosrøya noen sekunder før den stakk ned i dypet igjen. Så endelig, var det slutt på kreftene og en smellfeit rød og grågrønn røye gled inn i hovmaskene. Et seiersbrøl forplanta seg innover fjellheimen før lyden fra vind og regn atter fikk kontrollen. For en fisk!! Vekta stoppet på nøyaktig en kilo, og betegnelsen smellfeit var absolutt ingen overdrivelse. Etter obligatorisk fotografering og filming av fisk og fisker gikk vi tilbake til campen og kaffekjelen ble funnet fram.

Frustrert fluefisker

Men den VIRKELIG STORE glapp...

Nå er det vel alltid slik at man mister de største. Også i Godvannet gjaldt denne regelen. Etter en time kaffekos var jeg tilbake i vika "mi", denne gangen på andre siden av bekken. Hans Eilif hadde overtatt den gamle "godplassen". Jeg la ut flua 10 meter fra land, og på 3. kastet kom et kjempe hugg. Denne gangen var det ikke snakk om noe rolig stanging i dypet. Fluesnøret freste avgårde, og storfiske tok ikke pause før også 10 meter av backingen var ute. Jeg begynte forsiktig å pumpe den innover, men da fant den plutselig ut at inn mot land var en helt OK retning bare det gikk fort nok. Jeg sveivet som en gal, men det gikk absolutt ikke raskt nok. Med stanga høyt hevet løp jeg oppover i lyngen, og heldigvis fikk jeg kontakt igjen. Jeg kom meg ned til bredden og hadde etterhvert fisken 5 meter foran meg. Akkurat i det jeg håpet å et lite glimt av monsteret, så slapp flua.

AARRGGGHHH !! Jeg ble stående å måpe som en annen tulling før et hjerteskjærende "neeiiiiiiiiiiiiiiiiiiiii" skremte vettet av rein og samer i flere mils omkrets. Hans Eilif filmet som aldri før og blei ekstra fornøyd når jeg begynte å hoppe opp og ned som en annen tegneseriefigur. Etterhvert sank pulsen til hvilenivå, mens størrelsen på fisken økte for hvert minutt som gikk. Jeg endte vel på nesten 2 kg før Hans Eilif sa stopp, men at den var opp mot 1,5 kg det tror jeg den dag i dag. Det er selvfølgelig ergerlig å miste en sånn fisk, men det er jo en del av gamet. Veldig ofte mister man de virkelig store, men til gjengjeld husker man dem for resten av livet.

Ut over natta fiska vi oss rundt hele vannet uten kontakt med fisk. Tåka og regnet blei etterhvert litt for ubehagelig, og vi pakket sammen og fant stien ned til sivilasjonen og en varm seng. Møtet med Godvannet blei en suksess allikavel, tross dårlige forhold, og jeg er utrolig takknemlig for at jeg fikk oppleve et slikt fiske. Etter en ny vinter med dagdrømming om storrøya, skal man ikke se bort i fra at jeg legger inn en "søknad" om å besøke Godvannet også neste år...



Copyright - 20(c)02 - Villmarken.net