Page logo
Message boardWeatherAbout usContact us
Home
Hunting
Fishing
In the dept
Jakthund
Equipment
Outdoor
Skiing
Picture gallery
Language Norsk - NorwegianLanguage English - Engelsk

Rypejakt med hund

- en minnerik dag i fjellet

De fleste er godt i gang med forberedelsene for høstjakta igjen. Gjennomgang av utstyr, oppfriskning av skyteferdigheter og trening av hund er i rute. Nå er det snart bare å vente på den store dagen. Her er Alvin Reiersens historie fra jaktåpninga i fjor, noe som burde sette de fleste i jaktmodus, også de som jakter uten hund.

Den store dagen opprant med flott vær. Nok engang var det blitt 10. september, og høstjakta var i gang. Bortsett fra for ett par tre år siden 1975 har denne hytta vært utgangspunkt for ei lita uke på fjellet. Alltid har vi jakta ilag med fuglehunder. Tidligere år brukte vi mine kameraters hunder, og etter 1984 tok jeg i bruk mine egne. Den første jaktdagen er alltid like spennende.  Hvordan er bestanden i år? Har den tatt seg opp fra i fjor? 

Finnmarksterreng

Området vi hadde blinket oss ut ligger på den vestlige delen av Finnmarksvidda, og er typisk viddeterreng. Kameraten Knut, jeg og min kone Klara, skulle i veg sørover i jaktterrenget denne dagen. Sammen med oss var Knuts engelsksetter Kasi på nesten 4 år, og mine Strihårete Vorsthere Maya og Sira, som er mor og datter på henholdsvis 8 og 2 år.  Våre kjenninger Oleif, Tor-Eivind og Øyvind, sammen med sine jakthunder fikk "tildelt" jaktterreng nord vest for hytta i dag.

Vi ble fort enige om at "gamla" (Maya) skulle få lov til å få sin første halvtimes slipp i dag.  Hun var såpass "jaktgal" at jeg lot henne få lov til å løpe noe fra seg nå i starten, noe Maya gjorde til gangs. Borte ble hun, men etter en del leting dukka hun opp igjen fra ett tett bjørkekratt. Vi så lite til hverken henne eller ryper den morgenstunden! 

Merkelig stand
Så var det den flotte engelsksetteren Kasi sin tur. I sin yre jaktiver "fløy" hun over vidda. Det var en nytelse å se hvor flott hunden "tok" terrenget. Etter noen få minutter stivnet Kasi i en noe usikker stand.  "Hun står jo i medvind", sier Knut, -  "hva skal det bety"? " Kasi vet at det er fugl i nærheten, men har den ikke helt "i nesa", sier jeg. "Kom, vi  gjør oss klar til skudd!"  Forsiktig nærmet vi oss hunden på hver vår side, noe som er viktig for at hunden ikke får skuddene rett over hodet.  Da opplevde vi noe som er helt uvanlig for tidlig høstjakt. En god stund før vi kom fram til hunden, tok hele kullet til vingene - rett foran hunden. Vi løsnet skudd, men var sjanseløse uten å være forberedt på at fuglen skulle gå ut uten kommando. Knut ba Kasi om å dekke, noe hun gjorde rolig. Lang og intens dressur og trening hadde i så måte gitt gode resultater. Kasi fikk velfortjent ros for sitt flotte "arbeid".

Det ble ikke flere stander på Kasi på hennes første slipp. Mens Kasi på sin besnærende måte søkte etter flere ryper, var Knut og jeg i en intens diskusjon om hva som var årsaken til at rypene hadde tatt til vingene så tidlig. Vi kom fram til at den viktigste årsaken til det var at disse kyllingene var svært store. Rypene var født tidlig i det deilige vårværet. Når Kasi hadde kommet i god fart så nær i medvinden, hadde hun kanskje skremt fuglene slik at de ble urolige, i stedet for å trykke for hunden. Uansett var det en fin prestasjon at Kasi tok stand i medvinden, i mistanke om at det var fugl i nærheten.

Unghund med dressur

Så var det unghunden Sira sin tur. Forrige år fikk Sira være med på jakt, men da var hun for ung til få til det helt store. I mellomtiden syntes jeg at tiden var benyttet godt, for hunden hadde fått sin dose med dressur og opplæring. Jeg var svært spent. Finner Sira fugl i år?  Hvordan behandler hun i så fall fuglen? Sira forsvant raskt inn i et lite skogholt, og vi fulgte etter henne. Rett etter skogholtet finner vi Sira i en stram og stilfull stand rett mot vinden. Vi ble raskt enige om at Knut skulle ta seg av skytinga, mens jeg skulle ta meg av hunden. Det var Siras første skikkelige jaktsituasjon, og den skal ikke ødelegges. Derfor la jeg geværet til side. Min bedre halvdel Klara passet de to andre hundene. På veg opp bak hunden skjer det samme som i situasjonen vi hadde med Kasi. To fugler tar til vingene før vi kommer opp bak Sira. Men Sira står fortsatt fast, og leer ikke på seg. Dette var ikke til å tro. En unghund som ikke går på når fugl letter! Hva er nå dette ? Svaret får vi når vi kommer nærmere Sira, for da letter resten av kullet. Det skytes og Knut treffer fugl, og Sira var noenlunde rolig ved oppflukt, skudd, og felling. Siste års dressur og trening hadde nok engang gitt resultater. Dessuten hadde Sira jaktvett. En dårligere dressert hund ville blåst resten av kullet over alle blåner da de to første fuglene lettet.

Straks etter fant vi henne igjen i stand. Denne gangen noe usikker. Straks vi kom nær Sira, slapp hun seg ned i vinden. Hun fikk ny kontakt med fuglene, og gikk så opp i en ny og vakker stand. Denne gangen fikk vi komme helt opp til hunden, og så gitt henne ordre om å reise fuglene. Sira reiste kullet raskt og presis. Skudd ble løsnet, og to fugler ble felt. Sira  knallapporterer så det er en fryd! Hun respekterte ikke kommandoordet "ligg", men hun gikk direkte på apport når fuglen ramler mot marka. Etter litt "rufsing" bort i rypa, kommer hun stolt som en hane med fuglen til meg. Jeg hadde ikke lært hunden apport ennå. Så da var det viktig å gi ros, selv om denne apporten kanskje ikke var helt etter boka…

Viktig med apportegenskaper

I mellomtiden var Knut på leting etter den andre rypa som falt, men det viste seg at den var borte vekk. Dette var nok ei rype som var vingeskutt, og kommet seg unna. Da satte vi Maya på søk, som var opplært i apport.  Etter en stund ser vi at hunden tar spor, og etter ca. 100 m tar Maya stand. Maya fikk ordre om apport, men rikket seg ikke av flekken. Vi gikk frem til hunden og ga ny apportordre. Maya stupte så framover og tok hånd om en flaksende fugl som fortvilet forsøkte å komme seg på vingene. "Takk for at du har denne egenskapen, Maya"! Vi behøvde ikke å tenke på at det var blitt igjen ei fugl som ville lide ei langsom og pinefull død.  Nok engang hadde nøye dressur og trening gitt resultater.

Etter en flott dag med masse situasjoner med fugl, og en riktig fin og laaang kaffepause, var vi alle samstemt om at denne dagen var en jaktdag vi kom til å minnes lenge. Atter en gang satte vi pris på fuglehundens fortreffelighet i jaktsituasjoner, noe som er gode samtaleemner til mange vinterkvelder.

Det hører med til historien at våre jaktvenner også hadde hatt en flott dag. Vi samlet oss i lag den kvelden, og mesteparten av tiden ble brukt til å fortelle hverandre hvor fortreffelig akkurat min hund var denne dagen. Det er bare noe alle eiere av fuglehunder gjør… Mine hunder er selvsagt alltid de beste, det er det ingen som helst tvil om

  application/octet-streamTips for å velge seg en jakthund


Copyright - 20(c)02 - Villmarken.net