Den store dagen opprant med flott vær. Nok engang var
det blitt 10. september, og høstjakta var i gang. Bortsett fra for ett par tre
år siden 1975 har denne hytta vært utgangspunkt for ei lita uke på fjellet.
Alltid har vi jakta ilag med fuglehunder. Tidligere år brukte vi mine kameraters
hunder, og etter 1984 tok jeg i bruk mine egne. Den første jaktdagen er alltid
like spennende. Hvordan er bestanden i år? Har den tatt seg opp fra i
fjor?
Finnmarksterreng
Området vi hadde blinket oss ut ligger på den vestlige delen av Finnmarksvidda, og er typisk viddeterreng. Kameraten Knut, jeg og min kone Klara, skulle i veg sørover i jaktterrenget
denne dagen. Sammen med oss var Knuts engelsksetter Kasi på nesten 4 år, og mine
Strihårete Vorsthere Maya og Sira, som er mor og datter på henholdsvis 8 og 2
år. Våre kjenninger Oleif, Tor-Eivind og Øyvind, sammen med sine
jakthunder fikk "tildelt" jaktterreng nord vest for hytta i dag.
Vi ble fort enige om at "gamla" (Maya) skulle få lov til å få sin første
halvtimes slipp i dag. Hun var såpass "jaktgal" at jeg lot henne få lov
til å løpe noe fra seg nå i starten, noe Maya gjorde til gangs. Borte ble hun,
men etter en del leting dukka hun opp igjen fra ett tett bjørkekratt. Vi så lite
til hverken henne eller ryper den morgenstunden!
Merkelig stand
Så var det den flotte
engelsksetteren Kasi sin tur. I sin yre jaktiver "fløy" hun over vidda. Det var
en nytelse å se hvor flott hunden "tok" terrenget. Etter noen få minutter
stivnet Kasi i en noe usikker stand. "Hun står jo i medvind", sier Knut,
- "hva skal det bety"? " Kasi vet at det er fugl i nærheten, men har den
ikke helt "i nesa", sier jeg. "Kom, vi gjør oss klar til skudd!"
Forsiktig nærmet vi oss hunden på hver vår side, noe som er viktig for at hunden
ikke får skuddene rett over hodet. Da opplevde vi noe som er helt uvanlig
for tidlig høstjakt. En god stund før vi kom fram til hunden, tok hele kullet
til vingene - rett foran hunden. Vi løsnet skudd, men var sjanseløse uten å være
forberedt på at fuglen skulle gå ut uten kommando. Knut ba Kasi om å dekke, noe
hun gjorde rolig. Lang og intens dressur og trening hadde i så måte gitt gode
resultater. Kasi fikk velfortjent ros for sitt flotte "arbeid".
Det ble ikke flere stander på Kasi på hennes første slipp. Mens Kasi på sin
besnærende måte søkte etter flere ryper, var Knut og jeg i en intens diskusjon
om hva som var årsaken til at rypene hadde tatt til vingene så tidlig. Vi kom
fram til at den viktigste årsaken til det var at disse kyllingene var svært
store. Rypene var født tidlig i det deilige vårværet. Når Kasi hadde kommet i
god fart så nær i medvinden, hadde hun kanskje skremt fuglene slik at de ble
urolige, i stedet for å trykke for hunden. Uansett var det en fin prestasjon at
Kasi tok stand i medvinden, i mistanke om at det var fugl i nærheten.
Unghund med dressur
Så var det unghunden Sira sin tur. Forrige år fikk Sira være med på jakt, men
da var hun for ung til få til det helt store. I mellomtiden syntes jeg at tiden
var benyttet godt, for hunden hadde fått sin dose med dressur og opplæring. Jeg
var svært spent. Finner Sira fugl i år? Hvordan behandler hun i så fall
fuglen? Sira forsvant raskt inn i et lite skogholt, og vi fulgte etter henne.
Rett etter skogholtet finner vi Sira i en stram og stilfull stand rett mot
vinden. Vi ble raskt enige om at Knut skulle ta seg av skytinga, mens jeg skulle
ta meg av hunden. Det var Siras første skikkelige jaktsituasjon, og den skal
ikke ødelegges. Derfor la jeg geværet til side. Min bedre halvdel Klara passet
de to andre hundene. På veg opp bak hunden skjer det samme som i situasjonen vi
hadde med Kasi. To fugler tar til vingene før vi kommer opp bak Sira. Men Sira
står fortsatt fast, og leer ikke på seg. Dette var ikke til å tro. En unghund
som ikke går på når fugl letter! Hva er nå dette ? Svaret får vi når vi kommer
nærmere Sira, for da letter resten av kullet. Det skytes og Knut treffer fugl,
og Sira var noenlunde rolig ved oppflukt, skudd, og felling. Siste års dressur
og trening hadde nok engang gitt resultater. Dessuten hadde Sira jaktvett. En
dårligere dressert hund ville blåst resten av kullet over alle blåner da de to
første fuglene lettet.
Straks etter fant vi henne igjen i stand. Denne gangen noe usikker. Straks vi
kom nær Sira, slapp hun seg ned i vinden. Hun fikk ny kontakt med fuglene, og
gikk så opp i en ny og vakker stand. Denne gangen fikk vi komme helt opp til
hunden, og så gitt henne ordre om å reise fuglene. Sira reiste kullet raskt og
presis. Skudd ble løsnet, og to fugler ble felt. Sira knallapporterer så
det er en fryd! Hun respekterte ikke kommandoordet "ligg", men hun gikk direkte
på apport når fuglen ramler mot marka. Etter litt "rufsing" bort i rypa, kommer
hun stolt som en hane med fuglen til meg. Jeg hadde ikke lært hunden apport
ennå. Så da var det viktig å gi ros, selv om denne apporten kanskje ikke var
helt etter boka
Viktig med apportegenskaper
I mellomtiden var Knut på leting etter den andre rypa som falt, men det viste
seg at den var borte vekk. Dette var nok ei rype som var vingeskutt, og kommet
seg unna. Da satte vi Maya på søk, som var opplært i apport. Etter en
stund ser vi at hunden tar spor, og etter ca. 100 m tar Maya stand. Maya fikk
ordre om apport, men rikket seg ikke av flekken. Vi gikk frem til hunden og ga
ny apportordre. Maya stupte så framover og tok hånd om en flaksende fugl som
fortvilet forsøkte å komme seg på vingene. "Takk for at du har denne egenskapen,
Maya"! Vi behøvde ikke å tenke på at det var blitt igjen ei fugl som ville lide
ei langsom og pinefull død. Nok engang hadde nøye dressur og trening gitt
resultater.
Etter en flott dag med masse situasjoner med fugl, og en riktig fin og laaang
kaffepause, var vi alle samstemt om at denne dagen var en jaktdag vi kom til å
minnes lenge. Atter en gang satte vi pris på fuglehundens fortreffelighet i
jaktsituasjoner, noe som er gode samtaleemner til mange vinterkvelder.
Det hører med til historien at våre jaktvenner også hadde hatt en flott dag.
Vi samlet oss i lag den kvelden, og mesteparten av tiden ble brukt til å
fortelle hverandre hvor fortreffelig akkurat min hund var denne dagen. Det er
bare noe alle eiere av fuglehunder gjør
Mine hunder er selvsagt alltid de
beste, det er det ingen som helst tvil om
Tips en venn
Skriv ut